Så den 12. Februar, pakker vi opp drar nordover. Destinasjon; Park Rapids, Minnesota. Vi annkommer på ettermiddagen og bestemmer oss for å ta snøskuterene av hengeren og få litt søvn før morgendagen. Neste morgen er det tidlig opp, olje snøskuterene, frokost og deretter ut på tur. Snøskuterene er alt fra 340-800 cc, min var forøvrig 550cc og kunne komme opp i rundt en 130 km/t, selv om den er 2002 model så gikk det ikke så fort siden motoren var gammel og sliten.

Så dagene gikk egentlig bare i å kjøre hele dagen, med ett innkludert stopp der vi spiste samt stopp for å fylle bensin. Turene gikk rundt hotelle vi bodde på (North Beach Resort). Vi kjørte alt fra 80-160 kilometer hver dag så når vi kom hjem var det deilig og synke ned i badebassenget. Alt gikk fint helt til en dag Coy, nabogutten på 9 år, hadde en liten ulykke. Han er en gutt som altid skal være med de eldre gutta og det samme gjaldt på snøskuter. Meg og Ryan, host-fetter, var fremst i “patrulljen” på 7 snøskutere. Da vi plutselig merket at ingen var bak oss snudde vi med en gang og kjørte tilbake til ett tre som nå hadde en vraket snøskuter i det. Skuteren tilhørte Coy og han hadde vært uheldig og havnet i treet etter å ha truffet en snøfond for så å ha falt av. Det var bare flaks at han ikke hadde hengt på for det kunne ha endt med sykehus. Dette skjedde den andre dagen vi var der så etter det måtte han kjøre reserveskuteren som var en liten 250 cc. Etter å ha havnet i grøften to ganger med den så fant vi ut at han bare måtte holde seg bak de voksne så han ble grinete, men han skjønte allvoret, tross alt var det hans første år alene på snøskuteren.

Resten av dagene ble som sagt brukt til snøskuter kjøring og den nest siste dagen kjørte enda lengre nord helt til vi kom til Itasca State Park. Det er nemlig det Mississippi river begynner, så jeg fikk noen bilder av det, meeeen desverre så finner jeg ikke kameraledningen så det er vanskelig å få de over på pc.

Det var alt jeg kom på i farten,

_Tjaum

Nå tenkte jeg at jeg skulle oppdatere litt om hvordan dagen har vært bare fordi jeg kjeder meg

Dagen begynte med oppvekning av hundbjeff osv osv. rundt 9 da ble det servert frokost. Og får forresten berette om blåskjell pasta middag i går, en svært så uvanlig rett i Iowa, med smaken var det ikke mye å si på! Dagen går egentlig ganske fort frem til rundt 12 da jeg får samtale med Fredrik på Skype, noe som var Short-n-Sweet Trodde flere skulle dukke opp, men slik ble det altså ikke… Uansett så drar jeg klokken 14.00 over til skolen der det er shootaround før basketballkampen. Så vi skyter basketballer på skolen i rundt 30 min før vi setter oss i (en typisk gul amerikansk) buss på vei til Keokuk helt sør i Iowa. Viktig å merke seg at vi altså skulle kjøre 2 timer i buss for en basketballkamp som ikke hadde noen betydning. Dessuten var bussjaføren merkelig og brukte 20 min på å finne ut hvilken retning det var…

Vi kom oss omsider på veien og begynte å kjøre nedover mot Keokuk. På veien, som jeg trodde skulle bli kjedelig, ble det faktisk ikke så kjedelig som jeg hadde trodd. Jeg ble spurt om “What is that in Norwegian..” og “Do you have pretty girls in Norway..” spørsmål (dvs. de samme personene spurte meg om dette for sikkert tiende gang), jeg lærte dem ett par (nye) setninger på norsk og da ble det liv i bussen(!). Vi gikk også igjennom HELE; “99 bottles of beer on the wall, 99 bottles of beer, take one down, pass it around, 98 bottles of beer on the wall…”. Vi brukte altså rundt en halv time på å telle ned fra 100 til 0 på denne måten. Ingen viste egentlig hvorfor vi gjorde det, men da vi begynte med negative øl stoppet vi.

Basketballkampen gikk for junior varsity’s del veldig dårlig, vi tapte med rundt 20 mål, sel vom vi egentlig ikke var så mye dårligere enn det de var. For min egen del gikk veldig bra og jeg føler at jeg gjorde en særdeles bra kamp Men må si at jeg gleder meg utrolig mye fotballsessongen starter (soccer). For varsity’s del gikk det heller ikke så bra, de tapte med andre ord med rundt 10 poeng i målforskjell. Så var det folk på laget som var sykt hypre fordi de fikk telefonummeret til noen de trodde var jenter som var ett år eldre enn det de selv var. Det viste seg etterpå at de kun var 7. klassinger.

På veien hjem gikk det i barnetv sanger  og søvn så ikke mye å fortelle fra det. Nå sitter jeg her og holder på å sovne i stolen så jeg tror jeg avslutter nå. Får også nevne at jeg håper å United seier i morgen over Arsenal, men vi får se.

Snakkes,

_Gussi

22 Desember pakket vi “vannen” og la i vei vest til vesten(!). Grandma Marylin var også med og vi kjørte i rundt 6 timer før vi annkom Grand Island som var stedet vi måtte overnatte før vi kunne fortsette reisen. Grunnen var at en snøstorm hadde bygget seg opp og det ble derfor umulig for oss å fortsette.

Neste dag fortsatte reisen vest og litt nord. Omkring 15 timer senere annkom vi Bridgeport som ligger helt vest i Nebraska. Her skulle vi altså tilbringe juleferien. Huset vi skulle bo i var eid av Deb’s søster Tami og Mike. Hvis du har fulgt med på innleggene burde du kjenne igjen Tami fordi det er nemlig hennes sønn, Cody, som løp Crosscountry State tidligere i år. Cody’s bror, Tyler, som er på Thaynes alder var også hjemme.

Dagene som fulgte ble brukt til følgende;

- Gåsejakt (var med en dag. Sier jo litt..)

- Trening/Basketball

- PS3

- Basketball kamp

- Se på kjente landemerker (Carhenge, Courthouse and Jailhouse Rock)

og sikkert noe mer.

I dag, nyttårsaften, har vi (Meg, Cody, Deb, Tami, Thayne og Tyler) vært i i Scotts Bluff. På veien kjørte vi forbi Chimney Rock (veldig kjent landemerke) og Scott’s Bluff Monument. Vi dro innom museumet til Chimney Rock der jeg tegnet en tegning av Chimney Rock som de skulle henge opp på en stor plakat senere på kvelden og som skulle være der helt til neste år. Jeg merket, selvfølgelig, tegningen med “Norway” og mitt nummer + “Call Me” slik at norske etterkommere kunne se at nordmenn faktisk hadde vært så langt borte fra hjemlandet.

Etter den lille visitten dro vi inn til Scott’s Bluff der første stopp var Walmart. Der måtte vi bytte ett PS3 spill som Thayne hadde fått til jul. Inne i det forseglete coveret var det nemlig bare en CD som man bruker til å brenne ting over på. Vi fikk byttet spillet uten problemer og vi stoppet deretter ved kjøpesenteret der vi fikk muligheten til å gjøre hva vi ville. Vi gikk litt rundt og etter å ha fått i oss en liten matbit, dro vi over til ett bowling senter.

Bowlingen gikk bra for min del og endte opp med en poengsum på 100 og 128 noe amerikanerne var overrasket over. Vi hadde noe å spise før vi dro hjem. Jeg forventet at kvelden skulle feires litt, men neida. De så på fotballkamp så jeg satte meg på pc’en der jeg hadde en hysterisk morsom Skype samtale.

Jeg nøt også litt Norsk sjokolade mens jeg så på nyttårsshowet. Nå skal jeg legge meg for i morgen (lørdag) drar vi nemlig hjemover. Skolen starter den 4 Januar så da blir det masse å gjøre. For å oppsumere har året så har vært veldig bra, men jeg må si jul og nyttår i statene var noe annerledes enn hva jeg hadde forventet. Jeg tror ingenting kan sammenlignes med Norsk jul og jeg gleder meg til å den neste! Hvis ikke jeg oppdaterer før 6 Januar så vil jeg benytte annledningen til å si at jeg nå har vært her nede i 5 mnd, noe som utgjør 50% av mitt totale opphold. Jeg tror at tiden kommer til å fly avsted nå etter nyttår så jeg prøver bare å nyte det så godt jeg kan og se positivt på ting istedet for negativt.

Godt nyttår,

CA

ps: Beklager at jeg ikke har noen bilder, men jeg glemte desverre ledningen til kameraet hjemme i Iowa. Har tatt en del bilder så jeg skal laste de opp senere.

Turen begynte etter skolen på torsdag. Vi dro først innom Subway (<3) fordi ingen av oss hadde spist lunsj. Etter det gikk det straka vegen til Kearney. Dvs. at vi først kjørte igjennom hele Iowa (i relativt fint vær), så krysser vi grensen og kommer inn i Nebraska der det første som møter oss selvfølelig er regn.

Krysser grensen over til Nebraska

Jaja, etter det kjørte vi igjennom Omaha, og deretter Lincoln. Etter det kjørte vi super sakte igjennom en snøstorm. Og etter ca 8 timers kjøretur var vi fremme i Kearney.

Vel fremme i Kearney fikk vi sjekket inn på hotellet vårt, The Ramada (eller noe lignende). Det varveldig fint og jeg fikk også møtt fetter Cody. Vi fikk ikke gjort så mye den kvelden ettersom Cody skulle løpe neste dag, men vi tok noen runder billiard før vi la oss for kvelden. Jeg fikk forresten også møtte Tyler som er Codys bror og også deres foreldre, Mike og Tami. Dessuten hadde de med seg bestefar som jeg ikke husker navnet på..

Deb og Tami i godt humør før Cody's løp

Våknet opp neste dag til  (overraskende) god hotelfrokost rundt klokken 9. Etter frokost ville Thayne og Tyler hoppe i bassenget, så de gjorde det mens jeg la meg til å sove igjen, Cody hadde allerede dratt opp til stedet hvor de skulle løpe. Rundt klokken 11.30 dro vi oppover til golfbanen der mesterskapet skulle avholdes. Cody skulle ikke løpe før klokken 15.00 og hans lagkamerat Valerie løp ikke før 14.00, så vi hadde god tid til å finne oss tilrette og se på de andre løpene. De var namlig delt inn forskjellige klasser ettersom hvor stort skolen var. Været var veldig fint, med blå himmel og stor sol la jeg meg nemlig til å sove igjen. Jeg tror jeg fikk sovet rundt en time da jeg ble vekket av Cody som fortalte at Valerie snart skulle løpe. Så vi fikk med oss hennes løp og en halvtime senere var det Codys tur.

En god start for Cody

Som sagt er Cody en niendeklassing (født i 95) og han skulle løpe mot tolvteklassinger (91-92). Bare det å komme seg til statsmesterskap en stor ting, spesielt når man er så ung. I hvert fall så plasserte vi oss på forskjellige steder rundt om i løypen for å kunne fortelle han plassering og tid.

1600 meter markering

Det endte tilslutt med at vi løp rundt langs løypa og skrek ut tider og plasseringer og folk ble nok ganske sjokkerte der vi løp rundt. Uansett fullførte Cody på en 40′ende plass av rdunt 120 løpere. Tiden var 18.34 på en 5 kilometers løype. Desverre var det bare topp 15 som fikk medalje, men vi var alle enige om at hans prestasjon var veldig god.

Etter løpet dro vi til en restaurant kalt “Valentinos”, det er forøvrig en restaurantkjede som bare holder til i Nebraska. Maten var som vanlig veldig god og etter at vi alle var stappfulle dro vi tilbake til hotellet. Vi planla egentlig å dra på bowling, men siden det først åpnet klokken 10.30 på kvelden ble det raskt utelukket for de yngre. Så vi ble istedet værende på hotellet for å bade, trene og bruke penger:-)

Hotellet. Ser litt dystert ut klokken 09.00 om morgenen, men om kvelden ble det mer liv

Dagen etter spise vi frokost og satte oss deretter i bilen. Turen skulle nå gå tilbake 2-3 timer til Bellevue, en by litt sør for Omaha. Jeg husker ikke mye av den turen fordi jeg sovnet igjen, men jeg ble vekket da vi kom til Omaha. Ca. 10-20 minutter senere ringte vi på døren til en veldig veldig overrasket August Volden Skara. Dette var noe vi hadde planlagt sammen med familien til August og den eneste som ikke viste om det var August selv:-) Som sagt ble han veldig overrasket, men han turte allikevel å si hei. Vi vekslet ett par ord med hans foreldre (Jan het moren og faren het Frank) og hans bror Cole. Thayne og Cole forsvant ganske raskt inn på Coles rom og meg og August dro ned på hans rom. August fikk vist meg rundt i huset og vi snakket litt før vi deretter satte oss på Skype for å snakke med Fredrik. Han ble også ganske overrasket, selv om han viste at jeg hadde planlagt ett besøk til August. Vi tok Fredrik med på en tur rundt i huset via Web-kamera, noe som ble ekstra interessant med Cole som guide, August som kamera og lydmann og meg som pc-bærer… Må vel forresten legge til at Cole’s søster Rachel også hadde kommet hjem på dette tidspunkt. Etter en lang tur rundt i huset gikk vi ovenpå for å spise. Etter middag var det tid for å vise basketball ferdigheter.

Besøker August. Beklager røde øyne

August har funnet teknikken

Noen som prøver å ødelegge?!

Hodet fungerer også

Thayne er også med

Vi begynte å spille og jeg tror vi holdt på i et par timer før Frank kom ut og lagde oss ett bonfire hvor vi lagde s’mores (<3) og koste oss. Etter mer basketball var det tid for oss å kjøre videre. Vi skulle nemlig besøke en god venn av Deb’s søster, Megan. Vi skulle tilbringe natten der, men før vi kom oss frem hadde vi ett par problemer med å finne den riktige veien. Etter noen ulovelige u-svinger og to nesten påkjøringer kom vi oss helskinnet frem til huset der vi skulle tilbringe natten. Vi fikk såvidt sagt hei før vi gikk utslitte til sengs.

På søndag (25.10) fikk vi tatt en dusj og rundt klokken 10.00, var vi ute på veien igjen. Vi hadde en kjørtetur på ca. 4 timer forran oss så vi valgte å begynne tidlig slik at vi kunne få slappet av litt hjemme. Slik gikk det derimot ikke. Etter ca. 10 minutter med kjøring, gikk hele det høyre bakdekket i oppløsning. Det hele skjedde på ett litt dårlig tidspunkt; det var på en av de største motorveiene i USA, det var rett over en bakketopp så biler kunne ikke se oss særlig godt og det var før vi hadde spist noe som helst frokost.

Slik så altså bakdekket ut

Så ut hopper meg og Deb i håp om å kunne løse problemet. Jeg begynner å jekke opp bilen med en bitteliten jekk som jeg ikke følte meg helt trygg på. 2 minutter senere kommer politiet opp bak oss. Politiet har ingent plikt i å hjelpe folk som har pungtert, så jeg begynte å lure på hva dette var fornoe. Det viste seg at han bare ville hjelpe og etter å ha parkert slik at folk ble advart om at vi blokkerte litt av veien, kom han ned for å se på at jeg jekket opp bilen og satte på reservedekket. Reservedekket var forresten ikke av høyeste kvalitet. Vi kunne kjøre maks 50 mp/h og det kunne bare hold oss gående i 20 miles. Så vi fikk tilslutt kommet oss inn til ett verksted, men siden det var søndag var det selvfølgelig stengt. Vi fikk derimot ringt nødtelefonen til verkstedet og fikk avtalt at en reperatør skulle fikse dekket vårt for en ekstra pris på $75 siden det var søndag. Vi hadde ikke så mange valg så vi avtalte at han skulle komme, det vi ikke fikk vite var når. Vi satt i bilen, fortsatt uten frokost, og ventet i ca. 1 time før mannen kom. Det tok han rundt 20 minutter å sette inn ett nytt dekk og prisen for det hele var på $175. Ikke USA lignende pris altså.

På verkstedet

Vi kom oss om sider ut på veien igjen, og etter å ha spist frokost/lunsj klokken 13.00, var neste stopp West Liberty. Jeg og Thayne sovnet igjen og etter noen timer våknet vi opp. Vi var 5 minutter fra West Liberty og vi fikk høre at vi hadde kjørt 1000 miles i bil den helgen(!).

Så for å oppsumere har det vært en veldig innholdsrik helg. Det var spennende og møte mer av familien og ekstra gøy var det å overraske August:-) Jeg er fornøyd med egen innsats ettersom jeg nå har oppdatert ganske fortløpende fra forrige innlegg og håper å kunne fortsette med dette fremover (selv om det tar lang tid å skrive 1500 ord). Neste innlegg vil mest sannsynlig komme på søndag, ettersom det på lørdag er Halloween!

Blogg you later, Christian

“Skrivefeil er der for å holde leserne våkne.” (Tatt i bruk med rettigheter fra rettsinnhaver Fredrik Ruud Kondrup).

Nå vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne, men jeg får vel starte med å si unnskyld for at bloggen har vært død så lenge nå. Det er bare jeg som er lat, fordi jeg kan ikke klage på at jeg har hatt for lite tid til å skrive.

For de som ikke viste det har jeg altså klart å sepparere et ben inne i foten (direkte oversatt fra det legen sa). Det kommer av at jeg trente så sinnsvakt mye som jeg gjorde, spiste masse og vokste en god del i muskelmasse. Foten er nå mindre tilbakestående og jeg kan ikke gjøre stort mye med den. Cross country sessongen er over og jeg håper bare at den ikke vil påvirke den kommende basketball sessongen!

Annet en at jeg har ødelagt foten har jeg også feiret både min egen og Kevins (vertsfar) bursdag. Min ble feiret med super god mat og en helg ved Scales Point som er en innsjø ca 30 minutter utenfor West Liberty. Der var vi sammen med besteforeldre og vi kjørte romperister og “knee-board”, selv om dette var rundt 20. September! Vi spiste også mye god mat der og så på stilige biler som tilfeldigvis var på utstilling 100 meter ned i gaten.

Kevins bursdag, som forøvrig var den 8. Oktober, ble feiret med sjømat, noe som var utrolig godt! Vi så på en film og senere på kvelden dro jeg til skolen for å se på de flinke volleyballjentene våre spille kamp. De knuste Tipton i 3 av 3 set og Tipton dro hjem grinete over den overlegne seieren.

Jeg har som tidligere nevt blitt svært god venn med Mac. Vi finner på mye gøy sammen og for ca. en uke siden var vi ute på golfbanen for å teste mine golf ferdigheter. De viste seg å være elendige og jeg fikk ikke til noe bedre enn små lefse slag som tilslutt kom seg frem til greenen. Puttingen min på en annen side var faktisk ikke så værst og jeg fikk ganske bra til. Jeg håper jeg får sjansen til å spille mer golf til høsten. I dag (11.10) skulle vi nemlig ut på golfbanen igjen, men da det begynte å snø (!!) fant vi ut at det ikke var noen god ide. Og når jeg sier snø, så mener jeg SNØ! Det begynte å snø så tett at bilene hadde problemer med å se hvor de kjørte. Snøen la seg (desverre) ikke på bakken, men allikevel. Jeg fikk senere høre at det var svært uvanlig å få snø før November her i West Liberty og at folk vanligvis gikk med shorts frem til slutten av Oktober.

Ikke nok med at foten er et problem, det er dessuten også enkelte folk på skolen. I det siste har jeg hatt en veldig hyggelig asiatisk gutt følgende etter meg. Han er på cross countrien og han er veldig snill og alt det, men da han en dag i gymmen la seg i fanget mitt og begynte å stryke meg på låret, da var det nok. Fant senere ut at han akkurat hadde kommet ut av “skapet” og sagt at han var homofil. Dessuten hadde han fortalt at han likte meg SVÆRT godt. Eeeeep. Jaja, godt at jeg ikke bare har gutter som følger etter meg. Her i forrige uke måtte jeg fortelle en jente, som forøvrig ikke er noe særlig stygg og hun er også veldig snill, at jeg ikke var forelsket i henne. Dette måtte gjøres og grunnen var at hun ikke kunne la meg være i fred. Hun fulgte etter meg OVERALT og begynte også etterhvert å ta tingene mine for å få meg til å følge etter henne… Jaja, det måtte bare gjøres for det var umulig å få være i fred ett sekund!

Her i USA, eller i hvert fall Iowa er det veldig vanlig å ta ut Halloween dekorasjonene allerede nå, jeg har i tillegg sett juledekorasjoner til salgs i butikkene. I den annledning skulle vi i dag hule ut og lage våre egne halloween gresskar (måtte tenke med om i 2 min for å finne ut hva det var på norsk). Uansett så begynte vi å hule ut. Som den perfektionisten jeg er så holdt jeg på i 4 timer på rad, på å lage ett gresskar. De andre brukte 1 time på å lage 3 hver… Jeg er ganske fornøyd, spesielt siden det var min allerførste gang. Bilde av gresskaret kommer (forhåpentligvis snart) snart.

Må vel nesten slenge med at vi dro på paraden som var i Iowa City i går. I forbindelse med homecomming for Iowa Hawkeyes blir det vært år arrangert en gigantisk parade der alt fra fine biler, korps og band deltar. Paraden var ekstremt lang, og det tok over 1 time før hele paraden hadde passert oss. Folkene i paraden hev også ut godteri og halskjeder, noe Thayne synes var det beste med hele paraden.

Som dere ser er det litt av hvert som foregår her i Iowa og jeg har ikke en gang fått med halvparten av alt det spennende som har skjedd så langt. Jeg har nå passert 1/5 av oppholdet her i USA og jeg må si det har gått fort! De sier at de første måndene går sakte, så jeg lurer på hvordan de siste kommer til å bli.

Hadebra så lenge,

CA

ps: tenkte jeg skulle legge ved bilder, men det ble ikke noe av så alt dette ble skrevet for ca 1 uke siden:-)

I dag var dessuten min første dag på skolen. Jeg tok med meg baggene og gikk til skolen i god tid for å være sikker på å ikke komme for seint til min første dag. Det gjorde jeg ikke heldigvis, men det tok litt tid før jeg fikk opp skapet mitt, og enda lengre tid for min spanske venn Ivai. Haha. Etter at skapet var lukket og låst bar det avsted til veiledningstime. Min veileder viste seg å være Mr. Hamilton som også er rektor. Han er veldig hyggelig og liker godt at jeg er fra Norge. Han kan dessuten ett par ord som “tak” (takk), “Hai” (Hei) og “Velkamen” (Velkommen). Det var rundt 10 stykker i veiledningstimen og vi fikk bare vite litt grunninformasjon og vi fikk noen notatbøker og en plastkort som vi skal bruke til litt av hvert som jeg selvfølgelig ikke husker. Jo forresten, vi skulle skrive inn ting som vi skal huske hver dag osv. men jeg tror egentlig de var ganske ubrukelige.

Etter veiledningstimen hadde vi noen andre timer. De fleste var bare info timer der vi fikk vite hva vi skal gå igjennom i løpet av året og også noen regler + noen såkalte “credit points”. Disse var vist viktige, men klarte helle ikke å få med meg hva disse brukes til, bare hvordan man kan skaffe seg disse. Man får poeng for å gjøre lekser og å levere alle innlevringer til fristen. Ekstra poeng deles ut hvos man gjør ekstra lekser eller gjør noe positivt for klassen som å: Male ett maleri, ta med servietter eller lage en sang. Ikke vet jeg hvorfor dette gir ekstra poeng, menmen:-) Siste time var en matte klasse (Pre Calculus). Vet ikke heeelt hva dette tilsvarer i Norge, men det var VANSKELIG! Den største grunnen til dette var at de bruker svart-hvitt kalkulatorer i stedet for datamaskiner (som jeg er vant til). Programmene var vanskelige å lære og og man måtte holde inne alt mulig rart for å få til en vanlig ligning. Jeg har tenkt å snakke med veileder på NVGS om PreCalc er nødvendig for å kunne fortsette på Samfunnsfagelig Matte når jeg kommer tilbake til Norge. Hvis ikke vil jeg mest sannsynlig ta en steg ned på matten. Dessuten hadde jeg litt problemer med å forstå hva de forskjellige ordene betød i de forskjellige fagene. Skolen sluttet 15.15 og det gjør den hver dag bortsett fra på Onsdager, da slutter 14.00!!! Men det hjelper ikke så mye når jeg har trening klokken 15.30 uansett..

Etter en lang dag var det tid for cross country practice. I dag var det også tid for mitt første “race”. Vi skyntet oss å skifte rett etter skolen og kom oss i den klassiske gule skolebussen. Deretter kjørte vi i ca 30 min til en by som heter Musactine. Der skulle vi løpe 5km i en tempereatur på vanvittige 43 grader celsius. Det var to løp, ett for jenter og ett for gutter. Laget vårt består av bare 1 (noen ganger 2) jenter så vi har ikke ett jente lag. Etter at jentene hadde løpt sine 2.5 miles var det på tide at vi gutta skulle løpe 3.2 (ca 5km). Det var 4 skoler tilsammen som skulle løpe. Hver eneste plass talte for den endelige avgjørelsen om hvem som vant sammenlagt. Da startskuddet gikk var det bare å sette i gang og løpe og allerede etter 1 mile var de fleste nokså utkjørte. I tillegg foregikk løpet på en skole der vi skulle løpe på kryss og tvers og runder osv osv. Jeg klarte selvfølgelig å løpe feil ett par ganger, men kom meg tilslutt i mål. For å si det mildt var det de værste 5km jeg NOEN gang har løpt. Håper dette får meg i form! Jeg føler også at jeg har fått veldig god kontakt med ett par av gutta på laget og de spurte meg om jeg hadde lyst til å være med på soccer laget deres som de hadde laget utenom skolen for de som var interesserte, de trener ute og om viteren leier de lokaler til å spille inne. Da poengene var talt opp i konkurransen viste det seg at vårt lag hadde den raskeste løperen, Dylan. Han er sinnsvak. Vi endte tilslutt opp på en annen plass. Vet ikke helt om laget var så fornøyd ettersom de vant året før, men vi tok det med ett smil. Heldigvis har jeg etter hvert eneste løp/trening vist fremgang og siden jeg begynte har jeg forbedret 5km med rundt 5 min noe som jeg er veldig stolt av med tanke på at vi løper i 20 cm høyt gress og relativt tøft terreng hele veien.

Jeg vet ikke om jeg var den eneste som halvsov på bussturen hjem, men det var i hvert fall deilig at vi fikk slappe av litt. Jeg fikk sitte på hjem fra skolen med Mac. Han har jeg begynt å få ganske god kontakt med og han har også tidligere vært veldig god venn med utvekslingsstudenten som var her året før meg (Timon). Han virker som en grei fyr og han løper i ca. samme tempo som meg som forøvring er en fordel slik at jeg ikke blir hengende etter, jeg tror jeg er blant de 5-6 dårligste på laget ut av 18-19 stykker, men som sagt har jeg stor fremgang og treneren har sagt at jeg har en god sjanse til å havne blant de 7 beste som da vil si at jeg kan delta i de større konkurransene.

Nå sitter jeg på rommet mitt og halvsover etter en lang dag. Har ikke vært hjemme siden 7.45 i dag tidlig og jeg kom hjem rundt 20.30. Lurer på hvordan dette skal gå når leksene begynner å komme og om kroppen min i det hele tatt tåler all treningen. Det er i hvert fall INGEN som helst tvil om at det kommer til å bli ett tøft år, men jeg ser frem til utfordringen og gleder meg til fortsettelsen.

Sportslig hilsen, Christian August

PS: Beklager at det ikke var noen bilder. Skal prøve å laste dem opp senere:-)

PSPS: Har ikke orket å sjekke etter skrivefeil eller lime inn i word for å finne skrivefeil fordi jeg er dødssliten og kunne egentlig bare lagt meg i graven, så dere for bare ta det sånn som det er også sier jeg som Fredrik. Finner dere noen skrivefeil er det bare sånn det skal være:-)

PSPSPS: Må bare minne om at jeg nesten er død pga. trening nå så hvis jeg har skrevet noe helt sinnsykt så må noen si ifra!

PSPSPSPS: Skal slutte med PS’ene nå:-)

PSPSPSPSPS: Dette er siste:-)

De dagene som har gått nå uten at jeg har blogget har som vanlig vært fantastiske. Jeg har lært masse nytt og ikke minst utforsket nye steder. 15. aug dro meg, Thayne og mine IEC kontakter Janette og Tom + barn og studenter til innsjøen der vi var forrige gang. Der tok bestefar i mot oss i båten sin og vi dro ut på innsjøen for å prøve ut “kneeboard” og “tubing”. Dagen gikk med til å morre seg på sjøen og spise deilig lunsj på stranden.

Da vi kom hjem, og jeg endelig trodde jeg kunne slappe av litt og kanskje skrevet litt på bloggen var det tid for å ta en tur ned til elven (Cedar River) der vi skulle kjøre quads (4-hjuling/atv whatever) og se om vi kunne få noe fisk. Fisken som lever der er for det meste Kattefisk og Karpe. Det er veldig vanlig at disse veier godt over 5kg, noen ganger helt opp til 20 kg. Meg, Randy og Jakob (far og sønn og som også er nære naboer) dro ut på elven i en liten elvebåt. Vi kjørte oppover mens de fortalte meg historier og viste meg hvor man fikk best napp. Samtidig så vi skillpadder, svææære rotte lignende dyr, innsekter og ett ukjent antall rare frosker. På kvelden laget vi s’mores<3 og vi hadde bålet rett ved elvekanten. Herlig!

Jeg har også møtt enda en EF student som skal gå på samme skole som meg. Han heter Jerome og kommer fra Tyskland. Han virker veldig hyggelig og jeg er sikker på at jeg kommer til å være mye med han det kommende året. Han bor forresten litt utenfor WL på en gård. Jeg har også fått sjansen til å bli bedre kjent med de to studentene som bor hos Janette og Tom, Ivai (Spania) og Dominika (Tjekkiske Republikk).

Familien jeg bor hos er ikke helt fremmed med Norge. De har faktisk litt norsk blod i årene og  Kevin  er 1/4 norsk. Han har dessuten studert ett år med norsk på universitetet, men det er så lenge siden så det eneste han nå kan si er: “jaeeh”, “neeih” og “Jeig snækker litt nårskh”.

Vet ikke helt hvor mye blogging det blir denne uken og jeg vet heller ikke om det kommer til å bli så mye å blogge om, men jeg har lyst til å prøve å blogge litt oftere enn det jeg har gjort i det siste. Dessuten planlegger vi en tur til Chicago den kommende helgen, men det blir ikke avgjort før i morgen. Håper vi skal dra fordi jeg har veldig lyst til å se en så stor by som Chicago med egne øyne:-)

Blogg you later, Christian:-)

They see me rollin'

Da jobben var gjort tok bestefar Thayne oss med på en liten sightsing i IC og vi skulle egentlig dra til et museum, men det var stengt på mandager. Rart.

Tidligere rådhus i Iowa. Nå er det hovedbygning for universitetet som i år tar inn nesten 30 000 studenter!

Istedet dro vi på en iskrembar der det var rundt 50 forskjellige smaker å velge i og prisene var omtrent halve det de er i Norge. På hjemturen dro vi innom idrettsparken som var ett svææært annlegg med baseballbaner, fotball og rugby baner, basketballbaner og golfbaner +++.

I dag gjorde vi også noe som vi gjorde i går. Samtidig som meg og Thayne var å hjalp bestefar, var Kevin og hentet mais kolber. Disse kolbene er hele og kommer rett fra åkeren. Dvs. at de fortsatt har skallet på. Vår jobb er da å skrelle de, deretter blander Deb sammen en blanding av vann og litt sukker før vi  tar av kornene og blander de inn. Vi heller blandingen på poser og lagrer den til vinteren. I år har de vist fått fryktelig mye korn, så jeg regner med å leve på det mesteparten av vinteren, noe som egentlig er helt greit fordi disse maiskolbene/kornene er de beste jeg noen sinne har smakt!:-)

"The Corn Shucking Norwegian" som jeg bilr kalt : )

Sweetcorn

I morgen tidlig klokken 08.00 er det min aller første langrennstrening her i WL og jeg gleder meg masse, håper også at jeg kan bli kjent med noen flere av de som bor rundt her sånn at de kanskje kan ta meg med å vise enda litt mer av byen enn det jeg allerede har sett.

I tillegg er det snart orkan sessong her i Iowa. Vindene var i går oppe i mot 140 km/t i kastene og vi hørte om noen hus der takene ble revet av. Og det er ikke engang begynnelsen. Når orkan sessongen setter inn for fult vil en sirene lyde over hele byen (akkurat som en bombe/fly sirene). Den signaliserer at en orkan er mindre enn 5 minutter unna og at den er innenfor en rekkevidde på 5 miles (ca. 8 km). Alle som hører sirenen blir nødt til å gå ned i kjellerne sine/tornadorommene og vente til stormen er over. Den varer i 5-10 minutter og nr alle kommer opp inspiserer man skadene. I fjor fikk min familie ett tre rett gjennom loftet og når de kommer fykende i over 200 km/t kan de gjøre ganske stor skade!

Shuck you later, Christian

Jeg merker også at engelsken min allerede er blitt mye bedre og at jeg føler meg mer trygg når jeg snakker. Norsken derimot blir bare dårligere.  Jeg er fortsatt ikke kommet over jetlaggen, men jeg håper jeg snart gjør det. Ganske irriterende å sovne klokken 9.00 og våkne rundt 6.00:-(

Både foreldrene og besteforeldrene lover at jeg har mye å se fram til som snøskuter turer, jakt, sport osv. så jeg gleder meg masse Det er fortsatt en god stund til skolen begynner, men jeg gleder meg og håper at fagene passer best mulig med de fagene jeg har tenkt å ta i tredje klasse.

TTYL, Gussi

Tenkte vel egentlig at jeg måtte lage en slik en nå som jeg skal til USA for det kommende året. Bloggen vil til tider bli skrevet på engelsk ettersom jeg nok kommer til å få noen amerikanske lesere

I dag er dagen før jeg reiser med 12.15 flyet fra Gardermoen via Kjøbenhavn, Chicago og tilslutt vil bli plukket opp av min nye familie på flyplassen i Cedar Rapids. Før flyreisen vil det være ett oppmøte med alle studentene som reiser fra Norge med EF den dagen.

Familien jeg skal bo hos består av Kevin, Debra, Taylor (15) og Thayne (9). De har dessuten to hunder, noen fisk og nå nylig har de også fått en skillpadde. Dessuten har de en eremittkreps som heter Hermie De liker alt fra vannski til jakt, fiske og er veldig glad i naturen har jeg fått intrykk av.

Dette blir alt jeg rekker å skrive i dette første innlegget. Får håpe det blir flere. Skrives i USA.